Bjørn Vigen

Bjørn Vigen

Første tur med Turbo'n

Tripp-rapportPosted by Bjørn's MC Blogg 25 Apr, 2012 22:14:56

Så kom det endelig noe som liknet på en ettermiddag med sol. Riktig nok var det noen svarte skyer i horisonten, men dette var den første dagen uten regn etter at jeg fikk skiltet på CX Turbo'n og jeg var ganske ivrig etter å prøve den.

De siste dekslene kom på allerede i februar, og det hadde da selvsagt blitt noen uker før jeg fikk prøvd den. Før skiltene kom på hadde jeg kjørt noen runder på byggefeltet i forbindelse med bildetaking, og det avslørte at ikke alt var som det skulle. Når ladetrykket kom kuttet og fusket den, men ingen feilkoder dukket opp. Etter måling av bensintrykk og sjekking av alt det 'mekaniske', klarte jeg endelig å fremprovosere en feilkode som ledet meg til en tett dyse til en av trykksensorne. Etter at dette var fikset virket alt ok.

Vel, tilbake til prøveturen. Jeg måtte kjøre slalom mellom regnbygene, noe som sendte meg stort sett rundt hele Follo, men jeg slapp unna med noen få dråper. Turbo'n er en behagelig sykkel å kjøre, med god plass og fin sittestilling. Man merker virkelig at alt av lagre og foringer er skiftet, og den kjennes tilnærmet ny ut. Bremsene føltes mist to hakk vassere en originalt (men de er fortsatt ikke all verden...) på grunn av de stålomspunne bremseslangene. Motoren virket litt 'støl', og var litt rufsete på lite gass. Jeg får se litt på TPS signal og andre småting, ellers mistenker jeg at kanskje dysene kanskje kan trenge en liten rens. Vel, det får bli neste vinters 'prosjekt'.

Det siste dekselet er på. Kodak moment!

Hans Vestre har tatt noen fine bilder av Turbo'n. Her er noen av de, det første også med den stolte eier:

Nok en dag på kontoret

Tripp-rapportPosted by Bjørn Vigen 05 Aug, 2009 21:57:28

Jeg har vel ikke verdens mest spennende jobb, men enkelte goder har den. Jeg får blant annet prøve mange spennende motorsykler, og her en helg i starten på juli fikk jeg kjøre noe som for meg er den råeste motorsykkelen jeg noen sinne har kjørt; Aprilia RSV4 Factory Superbike. Med Superbike menes at dette er homoligeringsmodellen Aprilia har laget for å kunne delta i Superbike VM, og sykkelen biter godt i fra seg med 1 seier og flere pallplasser i sin første sesong med den noe tilårskommene Max Biaggi bak spakene.

Solen skinte, det var lørdag formiddag og jeg hadde en RSV4 til min disposisjon i garasjen. Du merker kraften allerede når du trykker på startknappen. V4 motoren starter med et lite brøl da elektronikken "gir litt gass" i startøyeblikket. Tomgangen er litt rufsete og raceaktig, og bare dette bidrar til å sette i gang adrenalinproduksjonen. Jeg trillet rolig ut av byggefeltet der jeg bor. Det buldret forsiktig nede på høyre side der den enorme eksospotta sitter. Den er utrolig smidig og bortsett fra en noe aktiv sittestilling er det lite som vitner om noe vildyr. Foreløpig - inne på byggefeltet...

Turen gikk nedover i Østfold via de indre veiene til Sarpsborg. I begynnelsen måtte jeg stadig korrigere svingene da sykkelen la seg på en trangere linje enn jeg hadde tenkt. Elektronikken gir deg tre valg å leke med mhp gassrespons og effektkurve; Road, Sport og Track. Jeg kjørte stort sett i Sport mode, kontrollerbart og bare litt skremmende.

Videre bar det til Mysen, Bjørkelangen og Fetsund. Så nedover langs Øyeren mot Skjønhaug. De som har kjørt denne veien vet at den er et eldorado i svinger og relativt bra asfalt. Jeg tenkte at tiden var inne for å prøve Track mode. Du dæven! Fra å være en rå, men kontrollerbar maskin ble den totalt spinnvill. Ved gasspådrag var den umiddelbart hardt på, uansett turtall, og om du var så uheldig å gi full gass litt oppi registret ga den deg to valg; hjulløft eller hjulspinn. Jeg følte meg på ingen måte komfortabel med denne "villskapen" og trykket meg tilbake til Sport mode relativt raskt. På bane derimot, vil nok Track mode fungere veldig bra. Muligens derfor det heter Track mode...

Videre gikk ferden mot Askim, over Solbergfoss til Spydeberg, og hjem over Tomter. Vel hjemme hadde jeg klokket nesten 35 mil, og noe jeg bet merke i var at jeg ikke var spesielt sliten. Selvom sittestillingen er, vel for å si det mildt, sportslig, er den romslig nok til at en kar på min størrelse sitter greit.

Om jeg vil ha en slik? Selvsagt. Til banekjøring! På veien har den i mine øyne lite å gjøre.

Busstur til Tynset (10. juli 2009)

Tripp-rapportPosted by Bjørn Vigen 05 Aug, 2009 13:02:10

Vel, denne dagen måtte komme. Jeg har alltid sett noe skrått (ned?) på disse som turer rundt med Honda Gold Wing eller dets like. Jeg har stort sett hatt en mer eller mindre vittig kommentar om buss, dråg eller annet som best passer innen tungtransport. Nå sto det imidlertid en GL1800 foran meg, og vi skulle på tur sammen. Frivillig. Og ja, jeg hadde nettopp fylt 40...

Allerede ut fra parkeringsplassen ble jeg oppmerksom på hvor lettkjørt den var, og etter et par mil tenkte jeg ikke stort på at sykkel og jeg veide godt over halvtonnet. Jeg fant en stasjon på radion som sendte fin musikk, satte cruise controlen på 120 og koste meg i det gode setet på vei nordover E-6. Det at det regnet endel bekymret meg heller ikke stort etterhvert, da det kun var hjelmen som fikk vann på seg når vi var i fart.

Første stopp ble Rena, ikke fordi jeg var sliten, men fordi jeg var sulten. Burger med pomes frites er riktig kost for en med Gold Wing tenkte jeg, og slik ble det. Jeg hadde tenkt å prøve svingene og den dårlige asfalten opp Rendalen for å sjekke om fjæring og kjøreegenskaper var slik entusiastene skrøt av. Igjen glemte jeg ganske fort at det var en stor og tung sykkel jeg kjørte. Akkurat leken vil jeg ikke påstå den er, men vannvittig stabil og ganske lettkjørt. Og den dårlige asfalten merket jeg nesten ikke noe til annet enn da jeg en sjelden gang tittet ned på forhjulet mellom kåpa, og så hvordan fjæringen jobbet der nede.

På de siste kilometrene på grusete seterveier avslørte den kanskje noen svakheter, men den er ikke værre å kjøre der enn en R-sykkel (som jo er ganske pyton på grus), annet enn at den er neste håpløs å hente inn om man kommer litt ut å kjøre.

Om jeg vil ha en slik? Nei, ikke ennå. Men når jeg passerer 50, eller kanskje 60, kan jeg være mer moden for noe slikt.

Første tur med RSV'n (25. mai 2009)

Tripp-rapportPosted by Bjørn Vigen 05 Aug, 2009 09:25:53

Har vært på et par mandagstreninger på Rudskogen med Full Kontroll (via jobben) og fått testet RSV'n litt. Forrige mandag regnet delvis bort, men denne mandagen var nydelig. Veldig uvant med twin, spesielt gasskontroll. Hadde også en hårete feilgearing opp høyfarten der jeg putta den i 2. istedenfor 4., noe som må tilskrives at jeg ikke er 100% fortrolig med opp/ned gearing enda. Greit med slureclutch da...smiley

Lærte også et nytt spor i s'n som fungerte bedre for meg (gå inn trangt til venstre i første venstre istedenfor litt til høyre for midten som jeg har "lært" tidligere). Ellers sliter jeg fortsatt med å finne gode spor der nede, men det er helt normalt. Er folk som har kjørt der i årevis og fortsatt leter etter "den gode linja"...

Med CSS på Karlskoga mai 2008

Tripp-rapportPosted by Bjørn Vigen 05 Aug, 2009 08:17:02

Foto: Gary Bailey; http://www.picman.co.uk

Carlifornia Superbike School er en av de, om kanskje ikke den, mest anerkjente skolen for opplæring i hvordan å svinge med en motorsykkel. Det handler utelukkende om svingteknikk og den baserer sin videnskap og sine øvelser på Keith Code sine erfaringer etter mer enn 26 år som instruktør for flere enn 100000 motorsyklister verden over. Les mer på http://www.superbikeschool.no og http://www.superbikeschool.co.uk.

Her er en liten subjektiv vurdering av nivå 1 og 2 etter en morsom og vellykket kurshelg på Gälleråsen utenfor Kalrskoga 10. og 11. mai 2008. Jeg understreker subjektiv da jeg tror alle opplever et slikt kurs forskjellig fordi man har forskjellige problemer og får tett oppfølging av instruktøren (kun tre elever pr. instruktør) på sine spesifikke problemer.

Avgjørelsen ble tatt i våres da Hans Christian hadde meldt seg på nivå 3 og 4 på SMC`s kurs med California Superbike School. Siden CSS`s kurs må tas i rekkefølge var mitt alternativ nivå 1 og 2, hvilket innebærer grunnlegende svingteknikk (nivå 1) og blikkbruk (nivå 2). Etter drøyt 15 år på motorsykkel er man kanskje fristet til å tro at man kan svinge, men til de som tror det anbefaler jeg et slikt kurs. Jeg husker jeg ble ganske overrasket da jeg for noen år siden tok nivå 1 og 2 med NT MC på Vålerbanen, et kurs som har tatt endel fra CSS kursene, og jeg ble minst like overrasket nå. Man får på sett og vis sykkelen rundt svingene, men svinge kan man ikke...

Fredag ettermiddag ble Sølvpilen til Hans Christian og CBR`n min lastet inn i nyanskaffet skaphenger før vi trillet i vei mot Sverige og Karlskoga med handyman og fotograf Rune på slep i egen bil. Etter snaue fire timer ankom vi hotellet, og etter en rask innsjekk ble det et par pils og en pizza før vi krøyp til køys. Kursene starter grytidlig med innsjekk kl 0700, så noe utsvevende natteliv med masse fludium var det ikke snakk om.

Lørdag morgen kom med sol fra skyfri himmel og allerede fin temperatur da vi ankom Gälleråsen i 7-tida. Vi mistenkte at dagen kunne bli varm (noe den viste seg å bli). Etter innsjekking, teknisk og sjekk av kjøreutstyr, var det en kort briefing før gruppene gikk hvert til sitt. Hvert pass startet med teori der man får en oppgave, eller øvelse om du vil, som man så skulle prøve på banen. De første passene gikk ut på å plukke kjøringa di litt i fra hverandre for så å sette den sammen igjen på en, forhåpentlig, bedre måte.

Nivå 1:

Før første pass var det gruppesamling og gjennomgang av dagens agenda.
Siden været var så fint passet det bra å ta denne utendørs.


Nivå 1 er som nevnt grunnleggende svingteknikk og i første pass fikk vi kun kjøre på et gir, for min del kun fjerde gir, og ikke bruke brems. Formålet med dette er å trene på riktig inngangshastighet og gasskontroll. Det kan høres enkelt og banalt ut, men gasskontroll er en av de viktigste virkemidlene man har for å få sykkelen hel og pen rundt svingen, og er ikke så enkelt som man skulle tro. Du har kanskje lært at tidspunktet får å gi gass igjen er akkurat når du har fått ønsket nedlegg? Vel, det er ikke helt riktig... Det er også rimelig frustrerende å bomme på riktig linje, eller det du på dette tidspunkt tror er riktig linje, gang på gang på grunn av feil inngangshastighet.

Neste pass gikk på dette med svingpunkt og grunnleggende blikkbruk. Svingpunkt er der du starter svingen og er veldig grunnleggende for hvordan du klarer deg gjennom resten av svingen. Igjen kun fjerde gir og ingen brems, og igjen masse frustrasjon over tåpelige linjevalg - noen direkte destruktive. Man vil også kanskje på dette tidspunkt virkelig oppdage at det eneste man virkelig ikke skal gjøre i en sving, i tillegg til å bremse selvsagt, er å gå av gassen.

Pass 3. Man er nå såpass langt nede og frustrert at det er på tide å sette ting litt på plass igjen. Kontrastyring, eller push-teknikk, er et kjent begrep og de fleste vet hva det går ut på, og at det er et effektivt verktøy for presis inngang på svingen. Nå fikk vi lov til å veksle mellom tredje og fjerde gir, samt bruke litt brems. Jeg ble nå introdusert for et utrykk kalt "teddybear braking", noe som er en slags psykologisk bremsebruk der man er på bremsen litt uten egentlig å redusere farten noe særlig. Jeg fikk igjen litt av troen på at jeg til en viss grad kunne føre en motorsykkel på dette passet, og kunne også jobbe litt med sittestillingen min - spesielt i høyresvingene.

Vi fikk tett oppfølging av instruktørene, og sidene syklene ikke har speil
aner man aldri når de lurer bak deg.


Pass 4 var en "a-ha" leksjon i avslapningsteknikk. Vi skulle finne en sving vi var fortrolig med og prøve å slappe helt av i armene. Kun holde høyrehånda såpass at man klarer å gi gass, mens venstrehånda nærmest lå slapt på styret gjennom hele svingen. Man oppdager med dette at sykkelen kjører best uten deg på, og sykkelen føles ekstremt mye mer stabil og trygg med det samme man klarer å slappe av slik at sykkelen ikke får overført noen form for stress eller unødvendige input fra sjåføren.

Siste pass for dagen var noe man kaller 2-step, og introduserer deg for nivå 2 som går på blikkbruk. 2-step går på å finne et punkt nummer to i svingen, det såkalte apex. Apex er enkelt forklart det punktet i svingen du er nærmest innsiden, og igjen et svært viktig punkt for hvordan linjen gjennom svingen blir. Noe av utfordingen er at man skal flytte blikket fra svingpunktet til apex et lite stykke før man kommer til svingpunktet uten å starte svingen for tidlig.

Instruktørene har forskjellige signaler de bruker for å kommunisere med elevene.
Her angir Chris "Butch" Butcher apex med tydelige håndsignaler.

Svette og slitne etter en morsom og lærerik dag var det bare å få syklene inn i hengeren og komme seg tilbake hotellet til en velfortjent, og nødvendig, dusj og inntak av en kald pils. Samtidig! Deretter bar det ut på middag og et par pils til. Vi traff også på CSS og SMC gjengen "på by`n", og siden Hans Christan kjenner gjengen gjennom sin Course Control jobb hos CSS, ble vi sittende å prate litt med Claus og Alex, de to norske instruktørene hos CSS, over enda et par øl. Jeg tror ikke klokka var mye over 22 da vi stupte i seng smertelig klar over at vi skulle opp igjen klokka 0600 påfølgende morgen.

Nivå 2:

Søndagen kom med samme fine været som dagen før, og samme prosedyre med ankomst bane; registrering, teknisk, sjekk av utstyr og felles samling. Så var det igang med første pass på nivå to; referansepunkter. Kort fortalt går dette på å finne faste punkter, enten på eller ved banen/veien, man kan bruke til å finne en fin linje som man da kan kjøre om og om igjen. I første omgang gjaldt det å finne referansepunkter for svingpunkt og apex, og igjen var det fjerde gir og ingen brems som gjaldt. Dette var på langt nær så frustrerende som dagen før, og man opplevde faktisk at kjøringa var vesentlig mykere og ikke så veldig mye saktere enn ved bruk av gir og brems. Dette beviser vel at det hjelper å øve...

Pass 2 er et av de merkligste jeg har opplevd. Dette gikk på å utforske nye steder på banen, og jeg trodde instruktøren hadde fått solstikk da han signaliserte at jeg skulle følge etter han, før han pløyde over curbs og innersvinger så gress og jord sprutet. Det tok litt tid før jeg fattet hva han ville, til instruktørens tydelige fortvilelse, men da jeg også begynte den samme hasardiøse kjøringen var det tommel opp og borte var han. Poenget med det hele var å vise at det ikke var farlig å kjøre på slike steder og med det redusere "fareområdene" på banen (man har lett for å fokusere på det man er redd for). Jeg unnlot å fortelle at jeg hadde utforsket flere av disse stedene dagen før...

Pass 3 er en videreføring av 2-step og kalles 3-step (selvsagt). Dette går på å finne et tredje punkt etter svingpunkt og apex; nemlig svingens exitpunkt. Nå begynte svingene virkelig å henge sammen, og om man også plukker seg noen flere referansepunkter mellom exitpunktet og neste svingpunkt har man malen på en fin linje man kan følge runde etter runde. Nå fikk vi bruke tre gir og litt brems, og godfølelsen kom snikende.

Det fjerde passet omhandlet et vanskelig, og dertil effektivt våpen mot blikklåsing og for bedre fartsoppfattelse kalt vidsyn (Wide vision). Øvelsen her gikk på å prøve å legge merke til mest mulig rundt banen i det perifere synsfeltet, og dermed ikke fokusere på svingpunktet (eller andre ting) og dermed skaffe seg mer rom inn i svingene. Dette er sinnsykt vanskelig da hjernen etterhvert automatisk vil prøve å fokusere på den "faren" svingen representerer, men de små glimt av innsikt, eller vidsyn, jeg fikk var overbevisende. Det virker. Så er det bare å øve, øve, øve.
Siden kurset kun var for registrerte sykler var CBR`n for anledningen
utstyrt med prøveskilter.


Så var det klart for dagens, og helgens, siste pass. Dette er opptakten til nivå 3 som handler hvordan man best kan bruke kroppen for bedre svingkontroll, og første øvelse kalles pick-up. Enkelt forklart går det på å rette opp sykkelen og gå hardt på gassen i siste del av svingen, samtidig som man selv blir hengende igjen på innsiden av sykkelen. Dette er for å kunne gi mer gass tidligere ut av svingene. Enklest gjøres dette ved å trekke i indre styret samtidig som man går på gassen, men bør øves på med omhu da det er et kraftfullt grep og man lett kan drifte ut. Det er da greit å vite at det ikke er farlig å kjøre på curbsen...

Etter ca 32 mil og 150 runder var det både vemodig og litt deilig å parkere sykkelen i depoet for siste gang denne helgen. Dette har uten tvil vært min mest lærerike erfaring på motorsykkel noen sinne. Aller mest på grunn av kursopplegget til CSS, men jeg vil også gi litt kred til CBR`n som fungerer utmerket og trygt. Det er deilig å kjøre med en sykkel som er såpass lettstyrt og presis, og det hjelper også at den er utstyr med krasjkåper slik at man slipper å være spesielt redd for å gå i bakken slik man vil være på en gatesykkel med kåper og lykter i behold. Alt man slipper å være redd for der ute er en absolutt fordel.

Så var det bare å få av seg svette skinndresser, stroppe syklene i hengeren og sette kursen hjemover igjen. Vel hjemme ventet varm pizza fulgt av et par medbrakte svenskepils, før hodet møtte puta og verden var full av perfekte svinger og perfekt sporvalg.